?

Det værste noen sier til meg når jeg åpner meg om min sorg er, “det er bare sånn det er”. Klart jeg vet det, når man er død er man død. Men når jeg har det vondt er det ikke det jeg vil høre. Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil høre, eller om det i det hele tatt er noen ord som kan hjelpe, men akkurat den frasen er så endelig og kald. Sorgen er større i perioder for så å blekne en stund. På en lys dag kan jeg leve med den og akseptere den. På en tung dag er det bare en gjennforening jeg vil ha. Jeg trenger å holde fast i noe, ha håp om at sorgen forsvinner. Uansett hvor ufornuftig det høres ut ville det løftet meg hvis noen sa, “det trenger ikke nødvendigvis å være sånn” Jeg vet med meg selv at noen ting er endelige, men i dyp sorg og fortvilelse ønsker jeg det umulige. Følelsene styrer meg og da vil jeg ikke bli møtt med fornuft.

Men joda, takk for at noen faktisk møter meg.

Innesluttet menneske som til nå har levd i eget hodet tar steget ut i verden. Eller noe sånn bull.